Printer Friendly

Education- and counselling group intervention for women treated for gynecological cancer. Is it helpful to rehabilitation?/Undervisning og veiledning i gruppe for kvinner behandlet for underlivskreft. En hjelp i rehabiliteringen?

Abstract

Aim: The aim of the article is to describe a nurse-led intervention and to evaluate to what extent it is helpful for the participants in their follow-up after treatment for gynecological cancer.

Background: Women beyond gynecological cancer have several needs that the routine follow-ups do not adequately fulfill. Studies show that follow-ups with a more holistic approach are most advantageous.

Methods: The standardized intervention, with theoretical basis in Antonovsky's salutogenetic thinking and Roger 's client centered therapy, is described. A self-reported process evaluation form was answered by 34 (out of 45) women who participated in the group intervention.

Findings: Women were satisfied with the group intervention, which seemed to meet the need for knowledge and information on various current topics related to life after cancer. Sharing experiences with one another and being in dialogue with experts and mentors who recognized the women, addressed their uncertainty and gave answers to their questions, was important for the outcome of the intervention.

Conclusion: The nurse-led intervention seems to be useful for women treated for gynecological cancer. The intervention can be one important contribution to improve follow-up after cancer treatment, and thus to the women's coping resources and rehabilitation process.

KEY WORDS: Cancer, gynecology, rehabilitation, education, counselling

INTRODUKSJON

Av 27 500 mennesker som hvert ar far en kreftdiagnose i Norge, er cirka 12 000 kvinner. Vel 13 % av disse far en eller armen form for gynekologisk kreft (1). Overlevelsesprosenten (> 5ar) er hoy nar det gjelder livmorkreft (83 %) og livmorhalskreft (78 %), mens den er vesentlig lavere for kvinner med eggstokkreft (44 %) (1). Kvinner behandlet for gynekologisk kreft har bade generelle og spesifikke utfordringer i etterkant. Studier viser til kroppslige plager og ubehag, samt endret seksualliv (25), stress i forhold til infertilitet (6, 7), kreftrelatert fatigue (2, 8-10) og angst og bekymring for tilbakefall, eller ny kreft (11-13).

Oppfolgingen som blir tilbudt kvinner ferdigbehandlet for underlivskreft i Norge, er vanligvis et rutinekontrollprogram over fern ar hos gynekolog. Hovedgrunnen bak rutinekontrollene er a kunne oppdage residiv sa tidlig som mulig, for slik a oke sannsynligheten for overlevelse. En gjennomgang av studier, gjort i Norge (14, 15) og intemasjonalt (16-18) viser derimot at det er liten evidens for at dette er tilfelle. I tillegg viser flere studier at kvinner ikke far nok hjelp og oppfolging vedrorende andre vesentlige sider ved det a ha vaert gjennom underlivskreft (10, 19, 20). En kvalitativ Studie (20) viser Want annet at selv etter fern ar med polikliniske kontroller, erfarte kvinnene en oppfolging som var lite helhetlig, og hvor de satt igjen med mange ubesvarte sporsmal. I flere land er det en pagaende diskusjon om kontrollforlopet bor revideres for a gi oppmerksomhet til andre effektmal enn residiv og overlevelse (14-16). Ett forslag gar ut pa a ha et livskvalitetsperspektiv som mal for kontroll og oppfolging (17).

Ulike intervensjoner har blitt provd ut med malsetting om a bedre kvinnenes livskvalitet etter behandling for underlivskreft (21, 22). Hersch med flere (21) viser i en gjennomgang av 22 ulike studier at veiledningsbaserte intervensjoner sa ut til a vaere mest fordelaktige og at informasjonsbaserte intervensjoner ikke var tilstrekkelige for a oppna endring. Booth med flere (23) viste i sin Studie at sykepleiers tidlige stotte og oppfolging av pasienten kan gi signifikant reduksjon av psykologisk stress etter behandling.

Hensikten med denne artikkelen er a beskrive en sykepleierstyrt intervensjon Undervisning og veiledning i gruppe for kvinner behandlet for underlivskreft, basert pa salutogenetisk tenkning og klientsentrert terapi, samt a evaluere i hvilken grad gruppetilbudet ble vurdert som nyttig av kvinnene selv. Hypotesen er at etter intervensjonen rapporterer kvinnene storre innsikt og forstaelse for de forandringene kreftsykdommen har fort til, samt okt trygghet og okt mestringsevne.

METODE

Design

Intervensjonen Undervisning og veiledning i gruppe er del av en storre intervensjonsstudie hvor hovedmalet var a sammenligne og male effekten av undervisnings- og veiledningsgrupper, fysisk treningsgrupper og kontrollgruppe, malt som endringer i selvrapportert livskvalitet og mestring i pre-, post- og ved ett ars oppfolging. Intervensjonsstudien er registrert i <<ClinicalTrials.gov>> (NCT01304745).

Utvalg

Malgruppen for prosjektet var kvinner som var ferdigbehandlet for underlivskreft for inntil tre ar tilbake med folgende inklusjonskriterier: Residivfrie etter kreftsykdommen, over 18 ar, a kunne forsta og snakke norsk. Kvinnene var behandlet ved ett av tre sykehus i Sor- og Vest-Norge. Kvinnene fikk, via brev i posten eller pa poliklinikken, informasjonsskriv med sporsmal om a bli tilfeldig trukket ut til a delta i en av to intervensjoner eller kontrollgruppe. Av 620 kvinner som fikk sporsmal om deltagelse, var det totalt 131 kvinner som motte til baseline-testene, for de ble randomisert til en av de tre betingelsene. Av 131 kvinner ble 45 trukket ut til Undervisning og veiledning i gruppe.

Seks grupper, med fern til atte deltakere gjennomforte intervensjonen i perioden 2009-2012. Gruppelederne var to sykepleiere fra gynekologisk avdeling.

Intervensjonen

For a sikre at intervensjonen Undervisning og veiledning i gruppe ble standardisen i hoyest mulig grad, ble det utarbeidet en protokoll med detaljert innhold. Intervensjonen var standardisen med hensyn til a beskrive innhold og tidsplan for hver sesjon, samt a presentere de syv ulike temaene. Alle gruppeveilederne ble samlet for a kalibrere seg i forkant av intervensjonen. Forfatteme hadde ansvar for utarbeidelse av intervensjonen i samarbeid med en tverrfaglig gruppe, bestaende av forskere og klinikere.

Gruppesamlinger ble gjennomfort ukentlig over syv uker a 2,5 time, med fokus pa syv utvalgte tema. Samlingene besto av to deler; 1) undervisning over et oppgitt tema og 2) samtale i gruppe der gruppedeltakernes behov sto i fokus.

De syv undervisningstemaene var: 1) <<Meshing- og mestringsstrategier>> med fokus pa hvordan mestre hverdagen og hvordan gjore bevisste, meshingsstrategiske valg nar sykdom rammer. 2) <<Flva har skjedd med kroppen?>> med vekt pa kroppslige forandringer i forhold til ulike behandlingsmetoder i reproduktive organer og eventuelle konsekvenser for livet etterpa. 3) <<Fatigue og emaering>> om hvordan en pa best mulig mate kan leve med de begrensninger fatigue kan skape samt a gi noen enkle kostrad. 4) <<Trygderettigheter>> med fokus pa ulike rettigheter som kan vaere nyttig a kjenne til etter a ha vaert gjennom en kreftsykdom. 5) <<Seksualliv og samliv>> der en vektla kunnskap om, og innsikt i, hvordan underlivskreft kan innvirke pa seksuallivet og pa ulike tilpasningsstrategier relatert til endringen. 6) <<A komme tilbake til arbeid>> der en sa pa hvordan kreftsykdom kan ha innvirkning pa arbeidskapasitet og hvilke tiltak som kan iverksettes for a bli vaerende i arbeidslivet og 7) <<Livet etterpa>> som gav kunnskap og innsikt i psykiske, sosiale og eksistensielle endringer kreftsykdommen kan fore med seg.

Etter undervisningsdelen var det en pause pa 15 minutter for veiledningsdelen, som tok utgangspunkt i deltakemes onsker, behov og erfaringer. Denne delen begynte gjeme med a gi ordet fritt. Dersom kvinnene ikke hadde noe umiddelbart a snakke om, tok gjeme gruppeveiledeme opp tema som kom fram i pausen eller sporsmal som ble stilt i undervisningen. Den salutogenetiske tenkningen ble brukt svaert aktivt i andre del, der oppmerksomheten var pa kvinnenes ressurser og mestring.

Teoretisk rammeverk

Den sykepleiestyrte intervensjonen som bygger pa Aron Antonovsky's salutogenetiske tenkning (24) og Carl Rogers personsentrerte terapi (25, 26), ble valgt som teoretisk fundament pa grunn av vektleggingen av positiv mestring og <<empowerment,>> samt viktigheten av hvordan dette kommer til uttrykk i gruppeveiledningen (27).

I salutogenetisk teori (24) vektlegges faktorer som skaper helse, i motsetning til patogenese som er rettet mot faktorer som skaper sykdom. I folge salutogenesen beveger man seg frem og tilbake pa et kontinuum mot mer eller mindre helse, ikke frisk eller syk som i patogenesen. Forstaelsen av kontinuumet apner opp for at vi ikke bare tenker pa a bli kvitt problemene, men ogsa tillater tanken om a leve med dem. Den enkelte kvinnes historie og kunnskapen hun har om seg selv, er en ressurs for a oppna hoyere grad av helse. Det a legge vekt pa det som gjor godt for den enkelte, de helsefremmende faktorer, kan bidra direkte til bedre helse. Et annet moment er at stressfaktorer kan vaere potensielt helsefremmende fordi man vokser gjennom a lose problemer. Ved tilpasning gjennom refleksjon, proving og feiling kan man laere hvordan stress kan mestres. Den salutogenetisk orienterte person vil se etter nar man lyktes i problemlosningen.

Antonovsky (24) beskriver ogsa det han kaller motstandsressurser. Det handler om hvilke erfaringer vi har i livet og hva de har gjort med oss. De er vare styrkende erfaringer. Disse motstandsressursene er det som hindrer spenning i a bli omformet til stress. Alle motstandsressurser har det til feiles at de gjor det mulig a sette stressfaktorer inn i en meningsfull sammenheng. For a oppna god helse er det, i folge Antonovsky (24) viktig a kjenne folelse av sammenheng (Sense of coherence). Dette beskriver han som avhengighet av tre sentrale forhold: Begripelighet er a forsta det som skjer og oppleve informasjon og inntrykk som fornuftige og forstaelige. Flandterbarhet er a ha ressurser til a gjore noe med situasjonen eller problemet, inklusivt a be andre om hjelp. Mening, som Antonovsky (24) beskriver som den viktigste komponenten, er a ha onske og lyst til a gjore noe med utfordringene. Det sentrale i Sense of coherence er at man har tro pa at alt som man med rimelighet kan forvente, sannsynligvis vil ga bra. Fordi man har forstatt det som skjer, er det handterbart og det gir mening a gjore noe med det.

Carl Rogers (25) supplerer Antonovsky's teori om salutogenese. Salutogenese handler mye om hva, mens Rogers' beskrivelse av klientsentrert terapi handler mye om hvordan. Et nokkelord i teorien er holdninger: terapeutens egne holdninger og hvordan klienten opplever disse holdningene. Klientens egen opplevelse og evne til innsikt, forstaelse og forandring skal sta i sentrum og ma bli mott med betingelseslos positiv aksept og empati. Rogers er videre opptatt av a mote klienten her og na, og ta utgangspunkt i og akseptere det den enkelte er opptatt av. Vi lever alle i hver var virkelighet og vil tolke opplevelser pa hver var mate, ut fra den historien og det tankesettet vi har. En kjerne i det a komme videre er a akseptere det som er, her og na.

Sykepleierens rolle som gruppeveileder

Hver gruppe ble ledet av to sykepleiere som var tilknyttet gynekologisk kreftavdeling og samtlige hadde lang erfaring med pasientgruppen. Det var et kriterium at minst en av dem hadde videreutdanning i veiledning. For oppstart av intervensjonen gikk alle gruppelederne gjennom den standardiselle protokollen, i tillegg til tekster som beskrev det teoretiske fundamentet. Alle veilederne gjennomgikk ogsa en dags opplaering, der det ble gitt innforing i bakgrunnen for intervensjonen, det teoretiske fundamentet og spesifikt rettede ovelser i a vaere veileder for denne pasientgruppen, blant annet ved bruk av gruppearbeid og rollespill.

Det teoretiske fundamentet forutsetter at gruppeveilederen lytter aktivt til den enkelte kvinnes fortelling og gir stotte og oppmuntring. Veilederen er opptatt av den enkeltes mestringsressurser og av a framheve det som er bra og fungerer, snarere enn det som ikke fungerer. Slik stimulerer veileder den enkeltes mestring. Dersom det kvinnen forteller baerer preg av negative opplevelser, leter gjerne veilederen etter det positive, samtidig som det vanskelige anerkjennes og tas pa al vor. Sporsmal som <<Hva skjedde den dagen du ikke hadde vondt?>> eller <<Hva var det som gjorde at det var fint a ga ut den dagen?>> kan hjelpe kvinnene til a se det som fungerer. Ved a stille sporsmal kan en oke oppmerksomheten pa disse ressursene, som igjen kan gi okt mestringsopplevelse. Dersom flere av kvinnene har lignende erfaringer, er det viktigere a fa fram ulikhetene enn hvordan problemene skal loses. Ut fra det som kommer fram kan den enkelte gruppedeltaker ta opp til vurdering om det var nyttig for akkurat henne (24, 25).

Etter hver gruppesamling satte gruppeveilederne av tid til oppsummering og refleksjon, bade muntlig seg imellom og i form av en logg. To av forskeme som var ansvarlig for studien hadde i tillegg jevnlig kontakt med alle gruppelederne gjennom de syv samlingene. Gruppelederne ble ogsa oppmuntret til a ta kontakt med forskerne direkte og nar som helst angaende sma og store utfordringer gjennom intervensjonen.

Datainnsamling

Deltakerne i Undervisnings- og veiledning i gruppe evaluerte intervensjonen skriftlig ved a fylle ut et bearbeidet evalueringsskjema fra Laerings- og mestringssenteret ved Helse Bergen og Haraldsplass Diakonale Sykehus. Evalueringsskjemaet er brukt til ulike pasientgrupper siden 2005, med noe tilpasning ift. sporsmal 1 (nytteverdi av faglige temaer). Evalueringsskjemaet er tredelt og inneholder sporsmal vedrorende nytten av de syv undervisningstemaene, nytten av de ulike laeringsmetodene samt apne sporsmal. Det var totalt 19 sporsmal, hvorav 13 var gradert ved Likert skala fra 1 (Svaert nyttig) til 5 (Ikke nyttig). De tre apne sporsmalene handlet om hvorvidt det var noe kvinnene savnet, hva som var spesielt bra og hva som kunne gjores bedre, i tillegg til et apent kommentarfeit, der kvinnene kunne skrive fritt. Kvinnene ble bedt om a svare pa evalueringsskjemaet i etterkant av den siste gruppesamlingen.

Analyse av data

SPSS, versjon 20, ble brukt til behandling av data (Chicago, IL, USA). Data ble analysert ved hjelp av enkel deskriptiv statistikk, med gjennomsnitt, variasjonsbredde, standardavvik og konfidensintervall. Det ble brukt en samlet gjennomsnittsskar for nytten av de syv undervisningstemaene og nytten av de ulike laeringsmetodene. Resultatene er presentert i Tabell 1.

Svarene pa de apne sporsmalene ble forst samlet under de respektive sporsmalene og lest gjennom flere ganger av forsteforfatter. Pa neste trinn ble svarene samlet pa tvers av sporsmalene, og det ble sa utfort en meningsfortetting (28) i forhold til de tre temaene som gikk igjen i kvinnenes skriftlige formuleringer. De tre temaene var: 1) Nytten av kunnskap og informasjon, 2) A mote andre i lignende situasjon og 3) Gruppeveileders rolle.

Etikk

Prosjektet ble godkjent av Regional Etisk Komite for Medisinsk Forskningsetikk, Vest-Norge (2009/896). Kvinnene fikk skriftlig og muntlig informasjon om prosjektet og alle skrev under pa informert samtykke.

Resultater

Kvinnene var i alderen 32 til 81 ar, med en gjennomsnittsalder pa 57 ar. Prosentvis fordeling med de ulike diagnosene var: 48 % livmorkreft, 30 % eggstokkreft, 21 % livmorhalskreft og 2 % var behandlet for kreft i vulva. Nittien present hadde gjennomgatt operasjon, 55 % var behandlet med cellegift og 18 % var stralebehandlet. Atti present av kvinnene var gift eller samboende. Attini present hadde mer enn 12 ars skolegang og gjennomsnittlig bruttoinntekt for kvinnene var 370 000 (NOK). Det var ingen signifikante forskjeller pa de ovennevnte variablene i Undervisning- og veiledning i gruppe, sammenlignet med kvinner som deltok i fysisk trening i gruppe og kontrollgruppe.

En total gjennomsnittsskar i forhold til nytteverdi av alle undervisningstemaene var 1.9. Temaet <<Hva har skjedd med kroppen?>> og <<Fatigue og ernaering>> fikk hoyeste gjennomsnittsskar (1.7). Tett etter kom <<Veien videre,>> <<Mestring og mestringsstrategier>> (1.8) og <<Seksualitet og samliv>> (1.9). Laveste skar var <<A komme tilbake i arbeid>> (2.2) og <<Trygderettigheter>> (2.3) (Tabell 1).

Kvinnenes evaluering av nytten av laeringsmetodene ga et samlet gjennomsnittsskar pa 1.5. Lasringsmetoden med hoyeste gjennomsnittsskar var <<Vaere i dialog med fagpersoner>> (1.2), etterfulgt av <<Hore andres erfaringer>> (1.4) <<Samtaler i gruppen>> (1.4). <<Fa tips og gode rad>> (1.5), <<Dele erfaringer>> (1.7) og <<Sosialt samvaer>> (1.7).

I det apne sporsmalet <<Hva synes du var spesielt bra med kurset?>> som alle kvinnene svarte pa, var det tre tema som gikk igjen: 1) nytten av kunnskap og informasjon, 2) a treffe andre i lignende situasjon, og 3) gruppeveileders rolle.

Seksten kvinner understreket at det a fa mer kunnskap og informasjon om det de hadde vaert gjennom, og om konsekvenser for livet i etterkant, var svaert nyttig. At denne kunnskapen og informasjonen var konkret rettet mot deres situasjon, var det flere av kvinnene som kommenterte under dette punktet. En av kvinnene sa det slik i forhold til hva som hadde vaert spesielt viktig for henne: <<A fa faglig informasjon --da det ikke ble gitt mens jeg var innlagt eller ved utskrivelse.>> Undervisningstemaer som kroppslige endringer, fatigue, seksualitet, samt mestring--og mestringsstrategier, ble trukket fram som viktige relatert til kunnskap og informasjon.

Et annet tema under <<spesielt bra>> var det a treffe <<likesinnede>>. Femten av kvinnene kommenterte viktigheten av dette temaet og en av dem kommenterte det slik: <<A fa kjennskap til andre i lignende situasjon og at de erfaringene jeg har hatt er <<normale.>> Ikke bare det a treffe andre men det a dele erfaringer med andre i lignende situasjon ble trukket ffem av flere som spesielt bra. En av kvinnene sa det slik: <<A fa snakke med andre i samme situasjon. Bra, opplysende, beroligende a fa vaere i lag med andre med samme problem og se at de lever.>> En tredje kvinne skrev: <<Mulighet til a snakke ut og a hore andres tanker og erfaringer.>>

Gruppeveiledernes rolle ble trukket fram som viktig for et godt gruppetilbud. Fj orten av kvinnene kommenterte viktigheten av veilederens rolle, bl.a. uttrykt pa denne maten: <<Kurslederne var veldig flinke. De hadde mye kompetanse i a lede grupper pa en god mate og hadde mye menneskelig klokskap.>> Kvinnene trakk fram det a kunne samtale og dele av erfaringer i trygge omgivelser, hvor de bade ble hort, sett og ivaretatt. En av kvinnene skrev: <<Godt a bli hort og fa folelsen av a bli tatt vare pa - mote dyktige, omsorgsfulle fagpersoner.>> En annen uttrykte: <<Trygge omgivelser og trygge kursledere.>> Det at kursledeme var fagpersoner med spesiell kunnskap om gynekologisk kreft ble vurdert som viktig for det a vaere en god veileder. En av kvinnene skrev: <<Profesjonelle veiledere/fagpersoner som evner a se hver enkelt av oss og som kjenner den gynekologiske kreftavdelingen og har erfaring med denne pasientgruppen.>> Det at veilederne var tydelige og trygge i rollen og hadde et positivt mestringsfokus, ble ogsa trukket fram. En av kvinnene sa det slik: <<Det var et veldig positivt fokus som medforte bevisstgjoring av egne tanker og holdninger.>>

Det siste sporsmalet, knyttet til forbedringer av gruppetilbudet, ble besvart av 25 kvinner. Syv av svarene handlet om at kvinnene var fornoyd med tilbudet slik det var. Resten av tilbakemeldingene (n = 18) var svasrt sprikende nar det gjaldt hva gruppedeltakerne kunne onsket seg annerledes. Tre av kvinnene kommenterte at det burde vaere moteplikt for deltakerne. Disse kvinnene var mest sannsynlig i samme gruppe, da en av gruppene hadde en noe ustabil deltagelse. To av kvinnene foreslo at hver enkelt gruppedeltaker kunne ha presentert seg og fortalt litt om seg selv innledningsvis i gruppene. Begrunnelsen for det var ulik. En av dem sa det slik: <<Kanskje hver enkelt kunne fortalt litt om seg selv til a begynne med slik at en slipper a komme inn pa det nar man skal si noe der dette er av betydning.>> Den andre kommenterte det pa denne maten: <<Kanskje vi kunne blitt utfordret litt mer allerede i forste samling. For vi sa alle at alt er bra osv., men etter hvert som samtalen gikk sa kom det frem at de fleste av oss sliter med tanker, bivirkninger ol.>> Andre kommentarer under punktet om forbedringer, gikk pa konkrete forslag som for eksempel at NAV (Arbeidsog velferdsetaten) og pasientforeningen skulle ha vaert representert pa en gruppesamling, konsekvenser og muligheter nar en mister har og oyenbryn, og at alle kvinner etter underlivskreft burde fatt dette tilbudet. To av kvinnene skulle onsket at tilbudet hadde kommet tidligere (gjeme umiddelbart etter behandling) og to savnet informasjon og veiledning om bekkenbunnstrening.

DISKUSJON

Intervensjonen Undervisning og veiledning i gruppe for kvinner behandlet for underlivskreft, ble, totalt sett, evaluert som nyttig av deltageme i studien. Evalueringen gir verdifull informasjon om nytteverdien av undervisningstemaene og om laeringsmetodene i oppfolgingen av kvinner behandlet for underlivskreft. Svarene i de apne sporsmalene gjenspeilet svarene i avkrysningssporsmalene og gir i tillegg et utfyllende biide av nytten og betydningen av et slikt gruppetilbud.

Kvinnene understreket behovet for og betydningen av a fa mer kunnskap og konkret informasjon om det de hadde vaert gjennom og om konsekvenser av kreftsykdom og behandling. Behovet kom frem bade i avkrysningsbesvarelsene om nytteverdien av de ulike temaene og i det apne svarfeltet der nytten av kunnskap og informasjon ble trukket frem som ett av de tre viktigste temaene. Behovet for mer kunnskap og informasjon i etterkant av kreftsykdom kommer ogsa frem i andre studier (10, 29-31). I en gjennomgang av 112 studier (30) blir behovet for kunnskap om bivirkninger og senskader, samt informasjon om rehabilitering, identifisert som viktige temaer etter kreftsykdom.

Evalueringen viser at fellesskapet med likesinnede var av betydning for kvinnene som deltok i gruppetilbudet. <<A treffe andre i lignende situasjon>> skaret hoyt nar det gjelder deltakelse i intervensjonen, og sporsmalene med apne svar, gir i tillegg innsikt i fellesskapets betydning. Samtale om feiles erfaringer og normalisering av reaksjoner sammen med likesinnede, var noe mange av kvinnene uttrykte i det apne kommentarfeltet, og har gjenklang i andre studier (32, 33). I en kvalitativ del av denne storre intervensjonsstudien (34) ffemkom det, gjennom fokusgruppeintervjuer, at motet med kreftsykdommen hadde fort til varige endringer i kvinnenes liv. Dette problematiserte kvinnene relatert til omgivelsene og naere andre som hadde forventninger om at de, etter noe tid, <<matte vaere ferdige>> med sykdomserfaringene. Dette var krevende, om ikke umulig, for mange av kvinnene, da de nettopp levde i dette livsendrende perspektivet. Motet med gruppefellesskapet ble slik muligens en arena til a sette ord pa og dele erfaringer om det de hadde vaert gjennom. Det ser ut til at i fellesskapet opplevde kvinnene a bli mott og fa aksept og forstaelse som de savnet i andre relasjoner og fellesskap. Dette understreker ogsa teorigrunnlaget for studien der den salutogenetiske tenkningen og klientsentrerte terapien nettopp bygger pa den enkeltes historie, kunnskapen man har om seg selv og at man blir mott med positiv aksept og empati (24, 25). Slik stimuleres ogsa mestringsressursene.

Samholdet og gj ensidigheten i sykdomsopplevelsen, som i stor grad kommer til syne i gruppefellesskapet, er noe av kjemen i ulike gruppetilbud, bade i likemannsarbeid og i gruppetilbud ledet av profesjonelle. Selv om frivillige organisasjoner og det offentlige helsevesenet har drevet ulike grupper gjennom mange ar, finnes det lite forskningsbasert dokumentasjon pa effekt av dette arbeidet i Norge. Helsedirektoratet (35) etterspor forskning nettopp for a oppna enighet om hvilke oppfolging som er nodvendig i denne perioden. Denne studien bidrar, som etterspurt i tidligere forskning pa omradet, bade til a synliggjore og dekke behovet for informasjon og oppfolging i etterkant av underlivskreft.

A vaere i dialog med helsepersonell ble evaluert som det aller viktigste av kvinnene i studien. Svarene pa de apne sporsmalene gir utfyllende og konkret innsikt i temaet og tydeliggjor viktigheten av forstehandskunnskap hos erfame fagpersoner, og det a ha dyktige veiledere i gruppen. Nar det gjelder behovet for og nytten av forstehandskunnskap, viser flere studier til det samme (30). Studien til Rutten med flere (30) viser at helsepersonell var den viktigste ressursen for a mote behov for informasjon hos pasientene. Dette underbygges i var studie, som understreker betydningen av dialog og samhandling med helsepersonell. At intervensjonen bygger pa salutogenetisk tenkning og klientsentrert terapi, underbygger bade dialog og samhandling.

Nar det gjelder gruppeveiledernes rolle understreket flere av kvinnene viktigheten av <<trygge og tydelige gruppeveiledere>> i et fellesskap der de kunne dele erfaringer med hverandre. Kvinnenes uttalelser om a bli sett, ivaretatt og tatt pa alvor, samt deres uttalelser om veiledernes positive fokus og tydelige rammer, synliggjor ogsa nytten av salutogenetisk tenkning og klientsentrert terapi (24, 25, 27). Den tydeliggjor blant annet hva hjelpere kan bidra med for a fa fram ressurser og mestringsstrategier hos kvinnene som skal handtere problemer. Det dreier seg om holdninger som blant annet uttrykkes ved vilje til a ta pa alvor og lytte til den andres historie og om a stille sporsmal pa en slik mate at den andre blir bevisstgjort sine muligheter (27).

Begrensning og styrke

Denne studien har flere begrensninger. Dataene bygger pa kvinnenes selvrapportering og informantene ble bedt om a svare pa prosessevalueringsskjemaet etter siste gruppesamling. Til tross for anonymitet kan dette ha pavirket svarene, som igjen kan gi en skjevhet i resultatene, for eksempel ved at kvinner som foler takknemlighet for gruppetilbudet svarer det de tror gruppelederen eller forskeren onsker a hore eller at de ikke vager a komme med negative kommentarer.

Prosessevalueringsskjemaet, som ble justert tematisk i forhold til intervensjonen (nytten av undervisningstemaene), er utviklet og provd ut pa ulike pasientgrupper ved Laerings- og Mestringssenteret i Bergen. Sporreskjemaet er ikke validert og er ikke laget eller tilpasset for a male selve det teoretiske fundamentet i intervensjonen. En annen tydelig begrensning er utvalgsstorrelsen. Til tross for undersokelsens metodiske svakheter, mener vi likevel at resultatene gir nyttige og adekvate tilbakemeldinger ffa kvinnene som deltok i Undervisning- og veiledning i gruppe, spesielt gjennom fritekstkommentarene.

En av styrkene i studien var at mange svarte pa de apne sporsmalene i skjemaet (fri tekst), der svarene understottet og gav utfyllende informasjon til de andre avkrysningssporsmalene i skjemaet. Dette styrker intern validitet. En annen styrke er at mange som deltok i intervensjonen (34 av 45), svarte pa sporreskjemaet.

Konklusjon

Intervensjonen Undervisning og veiledning i gruppe for kvinner behandlet for underlivskreft synes a fylle et behov for kunnskap, informasjon og veiledning, relatert til ulike aktuelle temaer knyttet til livet etter underlivskreft. Studien viser videre at det a mote andre som har vaert gjennom lignende situasjoner, og a dele erfaringer med hverandre, var viktig for utbyttet av gruppetilbudet. Likeledes var det a vaere i dialog med fagpersoner og veiledere vurdert som avgjorende for kvinnenes utbytte av tilbudet. Intervensjonen Undervisning og veiledning i gruppe kan vaere ett viktig bidrag for a bedre oppfolging i etterkant av kreftsykdom, og dermed styrke kvinnene i deres rehabiliteringsprosess.

Til tross for at evalueringen av denne intervensjonen var god, og flere studier viser at kvinner trenger bedre helhetlig oppfalging etter underlivskreft (10, 20, 31), er det en stor andel som ikke tar imot tilbudet. Pa bakgrunn av var og andres erfaringer viser det seg at det gjerne er de mest ressurssterke som takker ja til slike tilbud. Dette utfordrer det kliniske feltet i forhold til a bli bedre pa informasjon og veiledning i mote med den enkelte kvinne, bade under innleggelse og ikke minst i den polikliniske oppfolgingen etter behandling. En sykepleierstyrt samtalepoliklinikk foreslas, der man har fokus pa den enkelte kvinne og tilpasser oppfalgingen. Det foreslas ogsa at man rutinemessig screener med relevante sporreskjema underveis og tilbyr samtale og oppfolging etter behov.

Ragnhild Johanne Tveit Sekse, Associate Professor, RN, MsN, PhD, Ingjerd Buestad, RN, Postgraduate studies in mental health and counselling, Margrethe Elin Vika, Associate Professor, RN, RP, PhD

Godkjent for publisering 10.04.2014

Korresponderende forfatter: Ragnhild Johanne Tveit Sekse, Haukeland Universitetssjukehus, Jonas Liesv. 72, NO-5009 Bergen. ragnhild.johanne.sekse@helse-bergen.no Tlf+47- 55 97 42 13 / +47 - 93 26 45 99

Referanser

(1.) CancerRegistryofNorway. Cancer in Norway 2009--Cancer incidence, mortality, survival and prevalence in Norway. Oslo: Cancer Registry of Norway, 2011.

(2.) Liavaag AH, Dorum A, Fossa SD, Trope C, Dahl AA. Controlled study of fatigue, quality of life, and somatic and mental morbidity in epithelial ovarian cancer survivors: how lucky are the lucky ones? Journal of Clinical Oncology. 2007;25(15):2049-56. Epub 2007/05/22.

(3.) Korfage IJ, Essink-Bot M-L, Mols F, van de Poll-Franse L, Kruitwagen R, van Ballegooijen M. Health-Related Quality of Life in Cervical Cancer Survivors: A Population-Based Survey. International Journal of Radiation Oncology*Biology*Physics. 2009;73(5): 1501-9.

(4.) Nout RA, van de Poll-Franse LV, Lybeert MLM, Warlam-Rodenhuis CC, Jobsen JJ, Mens JWM, et al. Long-Term Outcome and Quality of Life of Patients With Endometrial Carcinoma Treated With or Without Pelvic Radiotherapy in the Post Operative Radiation Therapy in Endometrial Carcinoma 1 (PORTEC-1) Trial. Journal of Clinical Oncology. 2011;29(13): 1692-700.

(5.) Bjelic-Radisic V, Jensen PT, Vlasic KK, Waldenstrom A-C, Singer S, Chie W, et al. Quality of life characteristics inpatients with cervical cancer. European Journal of Cancer. 2012;48(16):3009-18.

(6.) Carter J, Rowland K, Chi D, Brown C, Abu-Rustum N, Castiel M, et al. Gynecologic cancer treatment and the impact of cancer-related infertility. Gynecologic Oncology. 2005;97(l):90-5.

(7.) Reis N, Beji NK, Coskun A. Quality of life and sexual functioning in gynecological cancer patients: Results from quantitative and qualitative data. European Journal of Oncology Nursing. 2010; 14(2): 137-46.

(8.) Vistad I, Fossa SD, Kristensen GB, Dahl AA. Chronic fatigue and its correlates in long-term survivors of cervical cancer treated with radiotherapy. BJOG: An International Journal of Obstetrics & Gynaecology. 2007; 114(9): 1150-8.

(9.) Harrington CB, Hansen JA, Moskowitz M, Todd BL. It's not over when it's over: Long-term symptoms in cancer survivors - a systematic review. International Journal of Psychiatry in Medicine. 2010;40(2): 163-81.

(10.) Steele R, Fitch MI. Supportive Care Needs of Women With Gynecologic Cancer. Cancer Nursing. 2008;31(4):284-91 10.1097/01.NCC.0000305743.64452.30.

(11.) Hodgkinson K, Butow P, Fuchs A, Hunt GE, Stenlake A, Hobbs KM, et al. Long-term survival from gynecologic cancer: Psychosocial outcomes, supportive care needs and positive outcomes. Gynecologic Oncology. 2007; 104(2):381-9.

(12.) Matulonis UA, Komblith A, Lee H, Bryan J, Gibson C, Wells C, et al. Long-term adjustment of early-stage ovarian cancer survivors. International Journal of Gynecological Cancer. 2008;18(6):1183-93.

(13.) Sekse RJT, Raaheim M, Blaaka G, Gjengedal E. Cancer as a lifechanging process: Women's experiences five years after treatment for gynaecological cancer. International Journal of Qualitative Studies on Health and Well-being. 2009;4(4):288-98.

(14.) Vistad I, Moy BW, Salvesen HB, Liavaag AH. Follow-up routines in gynecological cancer - time for a change? Acta Obstetrica et Gynecologica Scandinavia. 2011 ;90(7):707-18. Epub 2011/03/09.

(15.) Salvesen HB, Akslen LA, Iversen T, Iversen OE. Recurrence of endometrial carcinoma and the value of routine follow up. BJOG: An International Journal of Obstetrics & Gynaecology. 1997; 104(11): 1302-7.

(16.) Lajer H, Jensen MB, Kilsmark J, Albaek J, Svane D, Mirza MR, et al. The Value of Gynecologic Cancer Follow-Up: Evidence-Based Ignorance? International Journal of Gynecological Cancer. 2010;20(8): 1307-20.

(17.) Kew FM, Cruickshank DJ. Routine follow-up after treatment for a gynecological cancer: a survey of practice. International Journal of Gynecological Cancer. 2006; 16(l):380-4.

(18.) Kew FM, Roberts AP, Cruickshank DJ. The role of routine follow-up after gynecological malignancy. International Journal of Gynecological Cancer. 2005; 15(3):413-9.

(19.) Chase DM, Monk BJ, Wenzel LB, Tewari KS. Supportive care for women with gynecologic cancers. Expert Review of Anticancer Therapy. 2008;8(2):227-41.

(20.) Sekse RJT, Raaheim M, Blaaka G, Gjengedal E. Life beyond cancer: women's experiences 5 years after treatment for gynaecological cancer. Scandinavian Journal of Caring Sciences. 2010;24(4):799-807.

(21.) Hersch J, Juraskova I, Price M, Mullan B. Psychosocial interventions and quality of life in gynaecological cancer patients: a systematic review. Psycho-Oncology. 2009; 18(8):795-810.

(22.) Hjulstad H, Rannestad T. Har pasienter med tilbakefall av underlivskreft nytte av psykososial stottegruppe? Sykepleien Forskning. 2011;nr4(6):348-56.

(23.) Booth K, Beaver K, Kitchener H, O'Neill J, Farrell C. Women's experiences of information, psychological distress and worry after treatment for gynaecological cancer. Patient Education and Counseling. 2005;56(2):225-32.

(24.) Antonovsky A, Lev A. Helbredets mysterium: at tale stress og forblive rask. Kobenhavn: Hans Reitzel Forlag; 2000. 231 s. p.

(25.) Rognes W. Carl Rogers. Kobenhavn: Dreyer; 1979. 68 p.

(26.) Braaten LJ. Klient-sentrert radgivning og terapi: en systematisk innforing i Carl R. Rogers' psykologi1971. 131+ upag p.

(27.) Langeland E. Samtale om hverdagen : erfaringer ffa en samtalegruppe for personer med psykiske lidelser med fokus pa salutogenese. [Bergen]: Hogskolen. FOU-notat; 2000. 19 p.

(28.) Kvale S, Brinkmann S, Anderssen TMARJf. Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gyldendal akademisk; 2009. 344 s. : ill. p.

(29.) Veronesi U, von Kleist S, Redmond K, Costa A, Delvaux N, Freilich G, et al. Caring about women and cancer (CAWAC): a European survey of the perspectives and experiences of women with female cancers. European Journal of Cancer. 1999;35(12): 1667-75.

(30.) Rutten LJF, Arora NK, Bakos AD, Aziz N, Rowland J. Information needs and sources of information among cancer patients: a systematic review of research (1980-2003). Patient Education and Counseling. 2005;57(3):250-61.

(31.) Chase DM, Monk BJ, Wenzel LB, Tewari KS. Supportive care for women with gynecologic cancers. Expert Review of Anticancer Therapy. 2008;8(2):227-41. Epub 2008/02/19.

(32.) Ussher J, Kirsten L, Butow P, Sandoval M. What do cancer support groups provide which other supportive relationships do not? The experience of peer support groups for people with cancer. Social Science &amp; Medicine. 2006;62(10):2565-76.

(33.) Yaskowich KM, Stam HJ. Cancer narratives and the cancer support group. Journal of Health Psychology. 2003;8(6):720-37. Epub 2003/12/13.

(34.) Sekse RJT, Blaaka G, Buestad I, Tengesdal E, Paulsen A, Vika M. Education and counselling group intervention for women treated for gynaecological cancer: does it help? Scandinavian Journal of Caring Sciences. 2013:n/a-n/a.

(35.) Helsedirektoratet. Rehabiliteringstilbudet til pasienter med kreft. Kartlegging og anbefalinger Helsedirektoratet: 2012 Contract No.: IS -1976.
Tabell 1: Nytteverdi av tema og laeringsmetoder for kvinner som har
fulgt undervisnings-og veiledningsgruppe etter behandling for
underlivskreft

                                  N (%)      Min   Maks   Range

Mestring og mestringsstrategier   33 (97)    1     3      2
Hva har skjedd med kroppen        31 (91)    1     5      4
Fatigue og ernaering              33 (97)    1     4      3
Try gderettigheter                31 (91)    1     4      3
Veien videre                      32 (94)    1     3      2
Seksualitet og samliv             31 (91)    1     5      4
A komme tilbake i arbeid          30 (88)    1     5      4
Total skAr                        34 (100)   1.0   3.1    2.1

Vaere i dialog med fagpersoner    34 (100)   1     3      2
Samtaler i grupper                34 (100)   1     3      2
Hore andres erfaringer            34 (100)   1     3      2
Dele mine erfaringer              33 (100)   1     4      3
FA tips og gode rAd               34 (100)   1     3      2
Sosialt samvaer                   34 (100)   1     4      3
Total skAr                        34 (100)   1.0   2.8    1.8

                                  Mean    SD      95% CI

Mestring og mestringsstrategier   1.79    0.70    1.54-2.03
Hva har skjedd med kroppen        1.68    0.98    1.32-2.04
Fatigue og ernaering              1.73    0.76    1.46-2.0
Try gderettigheter                2.30    0.92    1.96--2.64
Veien videre                      1.77    0.72    1.51-2.04
Seksualitet og samliv             1.90    1.04    1.52-2.29
A komme tilbake i arbeid          2.17    1.04    1.78-2.57
Total skAr                        1.89    0.52    1.71-2.07

Vaere i dialog med fagpersoner    1.24    0.50    1.06-1.41
Samtaler i grupper                1.38    0.55    1.19-1.57
Hore andres erfaringer            1.35    0.54    1.16-1.54
Dele mine erfaringer              1.67    0.82    1.38-1.96
FA tips og gode rAd               1.53    0.75    1.27-1.79
Sosialt samvaer                   1.68    0.81    1.40-1.96
Total skAr                        1.48    0.52    1.30-1.66
COPYRIGHT 2014 Northern Nurses Federation
No portion of this article can be reproduced without the express written permission from the copyright holder.
Copyright 2014 Gale, Cengage Learning. All rights reserved.

Article Details
Printer friendly Cite/link Email Feedback
Title Annotation:Nursing Science/Sykepleievitenskap/Omvardnadsforskning
Author:Sekse, Ragnhild Johanne Tveit; Buestad, Ingjerd; Vika, Margrethe Elin
Publication:Nordic Journal of Nursing Research
Article Type:Report
Date:Dec 22, 2014
Words:5732
Previous Article:Patientfocused care: an observational study of registered nurses' time for direct patient care/Patientnarmre vard: en observationsstudie av...
Next Article:How could different scientific perspectives affect the development of midwifery as a discipline and the services provided to women during...
Topics:

Terms of use | Privacy policy | Copyright © 2019 Farlex, Inc. | Feedback | For webmasters